Tro på fremmed mark

Her borte i USA skjer det utrolige ting!
Jeg er på kurs i stort internasjonalt selskap, og på dette kurset er det kollegaer fra USA, Canada og Danmark. Under en lunsj sitter vi og prater om løst og fast, og så kommer jeg til å nevne at jeg skal til New York på søndag for å gå i kirken.
Plutselig og ut av det blå oppdager jeg at 3 av de 6 andre er aktive kirkegjengere, og etterhvert kommer det frem at også instruktøren er aktiv i kirken sin.
Wow! tenker lille jeg, som for tiden plages litt av at det er for få aktive kirkegjengere.
Men ikke nok med det! Dagen etter spiser jeg lunsj med to av de andre kristne, og vi ber bordbønn sammen! En utrolig syrkende opplevelse.
Wow! tenker lille jeg, og plages litt mindre.
Og i går? Da spiser jeg middag med den 3 kristne, og vi prater masse og godt om det å gå i kirke og ha en tro.

Slik vil jeg ha det i Norge også! Hjemme føler jeg at kirken blir en arena for å treffe andre troende, mens her finner du andre troende over alt. Hjemme er troen i ferd med å bli noe fremmed og skummelt, mens her er det en del av hverdagen.
Troen skal være noe trygt og godt som man kan dele med både nye og gamle venner. Det er da Guds kjærlighet kommer til sin rett.

Vær velsignet og gå med Gud!



Se, en brølende vind kom og blåste vekk alt i sin vei, og jeg krøp bak en sten for å søke ly.
Og stenen ble til en sky, men Herren holdt meg fast og trygg.
Og se, fossende vann kom og skyldte vekk alt i sin vei, og jeg klatret opp i et tre for å søke ly.
Og treet ble til støv, men Herren holdt meg fast og trygg.
Og se, ville dyr kom og rev i stykker alt i sin vei, og jeg krøp opp på en klipppe for å søke ly.
Og klippen ble til sand, men Herren holdt meg fast og trygg.

Nå har jeg ikke lenger noe sted å gjemme meg fra denne verdens farer, men hos Herren er jeg for alltid trygg.