Her borte i USA skjer det utrolige ting!
Jeg er på kurs i stort internasjonalt selskap, og på dette kurset er det kollegaer fra USA, Canada og Danmark. Under en lunsj sitter vi og prater om løst og fast, og så kommer jeg til å nevne at jeg skal til New York på søndag for å gå i kirken.
Plutselig og ut av det blå oppdager jeg at 3 av de 6 andre er aktive kirkegjengere, og etterhvert kommer det frem at også instruktøren er aktiv i kirken sin.
Wow! tenker lille jeg, som for tiden plages litt av at det er for få aktive kirkegjengere.
Men ikke nok med det! Dagen etter spiser jeg lunsj med to av de andre kristne, og vi ber bordbønn sammen! En utrolig syrkende opplevelse.
Wow! tenker lille jeg, og plages litt mindre.
Og i går? Da spiser jeg middag med den 3 kristne, og vi prater masse og godt om det å gå i kirke og ha en tro.
Slik vil jeg ha det i Norge også! Hjemme føler jeg at kirken blir en arena for å treffe andre troende, mens her finner du andre troende over alt. Hjemme er troen i ferd med å bli noe fremmed og skummelt, mens her er det en del av hverdagen.
Troen skal være noe trygt og godt som man kan dele med både nye og gamle venner. Det er da Guds kjærlighet kommer til sin rett.
Vær velsignet og gå med Gud!
Se, en brølende vind kom og blåste vekk alt i sin vei, og jeg krøp bak en sten for å søke ly.
Og stenen ble til en sky, men Herren holdt meg fast og trygg.
Og se, fossende vann kom og skyldte vekk alt i sin vei, og jeg klatret opp i et tre for å søke ly.
Og treet ble til støv, men Herren holdt meg fast og trygg.
Og se, ville dyr kom og rev i stykker alt i sin vei, og jeg krøp opp på en klipppe for å søke ly.
Og klippen ble til sand, men Herren holdt meg fast og trygg.
Nå har jeg ikke lenger noe sted å gjemme meg fra denne verdens farer, men hos Herren er jeg for alltid trygg.
lørdag 13. mars 2010
torsdag 14. januar 2010
Om motbakker og tro
I det siste har jeg slitt litt med motet. I jakten på mer Jesus har jeg forsøkt å følge noen fora der kristne er aktive.
Og en ting slår meg. Kristne kan kunsten å krangle. Kristne kan kunsten å sparke de som ligger nede. Kristne kan kaste stein.
Kanskje er dette noe av grunnen til at Gud sa til meg at jeg må slutte å bevise Gud eller argumentere hans sak.
For den uinvidde er Bibelen bare en bok, mens for den frelste er den selve livet. Da vil det være umulig å snakke om den med en som ikke er frelst.
Kanskje ikke en gang med en frelst.
Gud sa jeg skulle fokusere på opplevelsen av Han. "Fortell heller om hva du har opplevd sammen med Meg som gjør at du følger Meg til livets ende."
Jeg gjør så gjerne det, og har forsåvidt også gjort det siden jeg ble frelst. Men et tilbakevennende problem er at Gud snakker mye til oss gjennom
Bibelen. (og drømmene våre)
Så jeg føler veldig sterkt at jeg bør lese mer av Bibelen, men samtidig er kunnskapen Bibelen gir til hinder for et liv med Jesus, fordi det gir
kunnskap som lett blir offer for stygge diskusjoner med mye steinkasting.
Så det er lett å miste motet hvis det er sånn det skal være å følge Jesus.
Men jeg lar meg ikke knekke så lett. Eneste jeg må endre på er vel takten jeg vokser i. Jeg må ta det hele litt mer langsomt enn jeg først trodde.
Når jeg nå har passert 30 med et hestehode og føler at livet raser av sted i en grusom fart er det ikke lett å trekke inn årene og si at jeg skal ta tiden til hjelp.
Jeg fortsetter å lese Bibelen. Jeg fortsetter å lytte til pastoren. Jeg fortsetter å omgås andre kristne, men vokter meg litt for diskusjoner.
Min plan (siden jeg ikke vet hva Gud har planlagt enda) er å reise ut i misjon om en 5-10 år. Jeg har mye å lære før den tid, og det viktigste har jeg kanskje lært allerede
nå: Ikke argumenter, bare snakk om erfaringer.
Det var jo bra at forstanderen i menigheten sa at vi skal få flere erfaringer med Jesus. Jeg gleder meg!
Og en ting slår meg. Kristne kan kunsten å krangle. Kristne kan kunsten å sparke de som ligger nede. Kristne kan kaste stein.
Kanskje er dette noe av grunnen til at Gud sa til meg at jeg må slutte å bevise Gud eller argumentere hans sak.
For den uinvidde er Bibelen bare en bok, mens for den frelste er den selve livet. Da vil det være umulig å snakke om den med en som ikke er frelst.
Kanskje ikke en gang med en frelst.
Gud sa jeg skulle fokusere på opplevelsen av Han. "Fortell heller om hva du har opplevd sammen med Meg som gjør at du følger Meg til livets ende."
Jeg gjør så gjerne det, og har forsåvidt også gjort det siden jeg ble frelst. Men et tilbakevennende problem er at Gud snakker mye til oss gjennom
Bibelen. (og drømmene våre)
Så jeg føler veldig sterkt at jeg bør lese mer av Bibelen, men samtidig er kunnskapen Bibelen gir til hinder for et liv med Jesus, fordi det gir
kunnskap som lett blir offer for stygge diskusjoner med mye steinkasting.
Så det er lett å miste motet hvis det er sånn det skal være å følge Jesus.
Men jeg lar meg ikke knekke så lett. Eneste jeg må endre på er vel takten jeg vokser i. Jeg må ta det hele litt mer langsomt enn jeg først trodde.
Når jeg nå har passert 30 med et hestehode og føler at livet raser av sted i en grusom fart er det ikke lett å trekke inn årene og si at jeg skal ta tiden til hjelp.
Jeg fortsetter å lese Bibelen. Jeg fortsetter å lytte til pastoren. Jeg fortsetter å omgås andre kristne, men vokter meg litt for diskusjoner.
Min plan (siden jeg ikke vet hva Gud har planlagt enda) er å reise ut i misjon om en 5-10 år. Jeg har mye å lære før den tid, og det viktigste har jeg kanskje lært allerede
nå: Ikke argumenter, bare snakk om erfaringer.
Det var jo bra at forstanderen i menigheten sa at vi skal få flere erfaringer med Jesus. Jeg gleder meg!
onsdag 11. november 2009
Den teknologiske klagesangen
I dag har jeg sytedag. Så i dag kan jeg tillate meg å syte om alt mulig som plager meg.
Og i det siste har jeg kranglet mye med PC og mobil. Egentlig er det unødvendige dingser som stjeler alt for mye tid av meg, men ironisk nok stjeler de enda mer tid når det ikke fungerer. Hvis jeg ikke bare gir opp da.
PC
Jeg er veldig stor tilhenger av GNU/Linux. Nå skal det sies at jeg bare har prøvd ut SuSE og Ubuntu, og valgt Ubuntu som min favoritt. Jeg har vært strålende fornøyd, men det er alltid noe med lyd og flash. Etter at jeg oppdaget Spotify og kunne høre på masse deilig musikk på nett som jeg betalte bare 100 kr mnd for, så har jeg blitt litt mer avhengig av lyd. Så da er det fryktelig irriterende at lyden slutter å fungere.
Så tenkte jeg at jeg kan prøve Windows 7. Men det er jo først og fremst Windows. Jeg tror jeg har brukt noen timer bare på å få installert det jeg trenger for å få gjort det jeg må/vil/har lyst til. Men det fungerer jo heller ikke smertefritt. PC restarter nærmest vilkårlig på grunn av oppdateringer, slår seg av om natta selv om jeg har bedt den om å alltid være på. I tillegg til alt det som er mer brukervennlig i Linux (bruk av scrollhjulet OVERALT!).
Windows har også gjort noen andre idiotiske ting med PC'n, men det var visst engangs foreteelser.
Mobil
Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. HTC gidder tydeligvis ikke å vedlikeholde kundene. Det er selvsagt bedre for HTC om jeg kjøper ny mobil annenhver måned, men det er jo ikke særlig bra for miljøet.
Nå som Android hadde kommet i ny versjon ville jeg gjerne ha den. Jeg tenkte at det kunne vel by på noen forbedringer. Men neida, oppdateringen som kom var for å låse kundene til HTC-oppdateringer, og ikke snike seg til uautoriserte ROMer fra nettet. Som forøvrig er så vanskelig at de færreste begir seg ut på et slikt eventyr med mindre de er så eventyrlystne at de nesten fortjener å få prøve.
I tillegg har det gjort telefonen mindre stabil og mer håpløs.
Jeg har skrevet en lengre avhandling om mindre frustrasjoner med HTC på androidforum.no, så jeg skal ikke gjenta det her. Men det er ingen tvil om at jeg ønsker meg en mer åpen plattform og en produsent som ikke ønsker kundene noe vondt.
Så nå har jeg sytet nok. For i dag.
Gud velsigne deg som leser dette.
Og i det siste har jeg kranglet mye med PC og mobil. Egentlig er det unødvendige dingser som stjeler alt for mye tid av meg, men ironisk nok stjeler de enda mer tid når det ikke fungerer. Hvis jeg ikke bare gir opp da.
PC
Jeg er veldig stor tilhenger av GNU/Linux. Nå skal det sies at jeg bare har prøvd ut SuSE og Ubuntu, og valgt Ubuntu som min favoritt. Jeg har vært strålende fornøyd, men det er alltid noe med lyd og flash. Etter at jeg oppdaget Spotify og kunne høre på masse deilig musikk på nett som jeg betalte bare 100 kr mnd for, så har jeg blitt litt mer avhengig av lyd. Så da er det fryktelig irriterende at lyden slutter å fungere.
Så tenkte jeg at jeg kan prøve Windows 7. Men det er jo først og fremst Windows. Jeg tror jeg har brukt noen timer bare på å få installert det jeg trenger for å få gjort det jeg må/vil/har lyst til. Men det fungerer jo heller ikke smertefritt. PC restarter nærmest vilkårlig på grunn av oppdateringer, slår seg av om natta selv om jeg har bedt den om å alltid være på. I tillegg til alt det som er mer brukervennlig i Linux (bruk av scrollhjulet OVERALT!).
Windows har også gjort noen andre idiotiske ting med PC'n, men det var visst engangs foreteelser.
Mobil
Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. HTC gidder tydeligvis ikke å vedlikeholde kundene. Det er selvsagt bedre for HTC om jeg kjøper ny mobil annenhver måned, men det er jo ikke særlig bra for miljøet.
Nå som Android hadde kommet i ny versjon ville jeg gjerne ha den. Jeg tenkte at det kunne vel by på noen forbedringer. Men neida, oppdateringen som kom var for å låse kundene til HTC-oppdateringer, og ikke snike seg til uautoriserte ROMer fra nettet. Som forøvrig er så vanskelig at de færreste begir seg ut på et slikt eventyr med mindre de er så eventyrlystne at de nesten fortjener å få prøve.
I tillegg har det gjort telefonen mindre stabil og mer håpløs.
Jeg har skrevet en lengre avhandling om mindre frustrasjoner med HTC på androidforum.no, så jeg skal ikke gjenta det her. Men det er ingen tvil om at jeg ønsker meg en mer åpen plattform og en produsent som ikke ønsker kundene noe vondt.
Så nå har jeg sytet nok. For i dag.
Gud velsigne deg som leser dette.
torsdag 5. november 2009
Åndelig skattejakt
Har du noen gang prøvd geocaching? Det har jeg, og jeg synes det er en spennende aktivitet. Hvis du ikke har prøvd det før, så er det en slags GPS-basert skattejakt. Særlig sammen med barna er det utrolig spennende og givende å lete seg frem i ukjent terreng for å finne en liten skatt som noen har gjemt så utrolig godt.
Tidligere denne uka var jeg på åndelig skattejakt! Tidligere har jeg fått en drøm som jeg tror var gitt av Gud.
I drømmen hadde jeg et lite småfellesskap med noen av naboene mine. Jeg hadde hengt opp lapper og søkt etter de, og da de tok kontakt etablerte vi en gruppe som kunne møtes jevnlig å dele opplevelser og tanker. Noen ganger vil gruppen være til støtte og hjelp for medlemmene, mens andre ganger er det rent sosialt og trivelig.
Jeg merket meg drømmen og har diskutert litt med andre medlemmer i menigheten der jeg går, og slik jeg oppfatter det er dette et viktig steg på veien mot åndelig modenhet. Jeg og de jeg har diskutert med mener at dette er en forberedelse til større ting i fremtiden, og således er dette en svært viktig oppgave.
Jeg ville ikke legge det fra meg, men la det litt til side fordi jeg mente at noen andre ting måtte skje først. Men så kjenner jeg jo ikke Guds timeplan, så hvordan kan jeg mene det?
Mens jeg gjorde andre "viktigere" ting ble jeg nærmest bombardert med informasjon gjennom prekner og litteratur som viste meg at dette var mye viktigere enn jeg hadde først trodd.
Så nå har jeg sluppet taket, og hengt opp lapper. Jeg tenker (og tror jeg har med meg Gud på denne) at det ikke er viktig hvor mange som tar kontakt.
Om det er én eller ti, det viktigste er at jeg tar vare på den eller de. Det viktigste er at jeg er der for den eller de, og gjør dette skikkelig.
Det er mange måter å håndtere det hele på, bare jeg får kontakt.
Som jeg sa til meg selv da jeg hang opp lappene, vi trenger bare en for at dette skal bli en suksess!
Så det er nesten som geocaching, der jeg leter etter den ene som er godt gjemt i nabolaget. Gud er med og navigerer. Jeg håper jeg finner den. Og da skal jeg ta vare på den som en ekte skatt!
Tidligere denne uka var jeg på åndelig skattejakt! Tidligere har jeg fått en drøm som jeg tror var gitt av Gud.
I drømmen hadde jeg et lite småfellesskap med noen av naboene mine. Jeg hadde hengt opp lapper og søkt etter de, og da de tok kontakt etablerte vi en gruppe som kunne møtes jevnlig å dele opplevelser og tanker. Noen ganger vil gruppen være til støtte og hjelp for medlemmene, mens andre ganger er det rent sosialt og trivelig.
Jeg merket meg drømmen og har diskutert litt med andre medlemmer i menigheten der jeg går, og slik jeg oppfatter det er dette et viktig steg på veien mot åndelig modenhet. Jeg og de jeg har diskutert med mener at dette er en forberedelse til større ting i fremtiden, og således er dette en svært viktig oppgave.
Jeg ville ikke legge det fra meg, men la det litt til side fordi jeg mente at noen andre ting måtte skje først. Men så kjenner jeg jo ikke Guds timeplan, så hvordan kan jeg mene det?
Mens jeg gjorde andre "viktigere" ting ble jeg nærmest bombardert med informasjon gjennom prekner og litteratur som viste meg at dette var mye viktigere enn jeg hadde først trodd.
Så nå har jeg sluppet taket, og hengt opp lapper. Jeg tenker (og tror jeg har med meg Gud på denne) at det ikke er viktig hvor mange som tar kontakt.
Om det er én eller ti, det viktigste er at jeg tar vare på den eller de. Det viktigste er at jeg er der for den eller de, og gjør dette skikkelig.
Det er mange måter å håndtere det hele på, bare jeg får kontakt.
Som jeg sa til meg selv da jeg hang opp lappene, vi trenger bare en for at dette skal bli en suksess!
Så det er nesten som geocaching, der jeg leter etter den ene som er godt gjemt i nabolaget. Gud er med og navigerer. Jeg håper jeg finner den. Og da skal jeg ta vare på den som en ekte skatt!
fredag 9. oktober 2009
Kan arbeidslivet brukes til noe morsomt?
Det er spørsmålet jeg stiller i disse dager. Etter en lengre tid på leting etter saftig gress på den andre siden av gjerdet, så måtte jeg tidligere denne uken erkjenne nederlag og noe sørgelig konstatere at all min pleie på den andre siden av gjerdet kun hadde resultert i ugress.
Knallharde intervjuer og kjipe spørsmål som nærmest var ute etter min faglige person fikk meg til å tenke.
Kan arbeidslivet brukes til noe morsomt?
For hva i all verden skal jeg bruke mine kommende år i arbeidslivet til? Jeg tenker at det neppe er meningen at jeg skal sitte og gjøre det jeg nå gjør hos denne arbeidsgiveren. Men jeg har kommet til en alder og et punkt i livet der jeg nok føler
et veldig stort (men ikke tyngende) forsørgeransvar, og dermed må ha en betalende jobb i en eller annen form. Det har muligens noe med 2 (snart 3) herlige unger og en fantastisk kone å gjøre, og mindre med angst for alderdom å gjøre.
Så hva er gøy da? Eller hva bryr jeg meg om?
Jeg er opptatt av helse og miljø, for det er noe som preger hverdagen for mange mennesker, og det er viktige områder for fremtiden og barna våre. Men jeg er også opptatt av Gud. Jeg vil at mitt daglige virke skal gjøre noe som Gud kan nikke annerkjennende til.
Jeg tviler sterkt på at noen som helst betalt jobb som jeg noen gang kommer til å utføre vil være en jobb som Gud synes er kul og vil ha med i evigheten, men at jeg i alle fall har en karakterbyggende jobb, som gir overskudd til å hjelpe andre (ikke bare monetært overskudd) og som er med på å forme fremtiden på en positiv måte ved å forandre hverdagen og folks liv til det bedre, det hadde vært tøft.
Hvordan i all verden gjør man det? Jeg aner ikke.
Alt jeg kan gjøre er å stille til disposisjon en enkel men frisk kropp, et sunt sinn og et godt humør. I sekken har jeg alltid Bibelen, dog kunne jeg vært flinkere til å bruke den. På CVen har jeg mange jobber, men ingen retning.
Jeg kan mye (gjort nesten alt innen IKT, og har en bachelor i Bioingeniør), kan lære mer (linux, programmering, brønngraving), og er blind av troen på at utdannelse ikke er alt.
De siste dagene har jeg tilbrakt mer tid på LinkedIn for å skape meg en profil og forsøke å hekte på et nettverk. Det er interessant, men jeg tror det lett blir litt
facebook for jobbsøkere inntil det slår ann mer i Norge. Jeg gjør nå mitt for å skape interesse rundt LinkedIn, men vi trenger også
arbeidsgivere, gründere og initiativtakere.
Så svaret er nok "ja". Jeg tror arbeidslivet kan brukes til mange morsomme ting, men dessverre har ikke jeg funnet noen enda.
Men jeg gir ikke opp så lett.
Knallharde intervjuer og kjipe spørsmål som nærmest var ute etter min faglige person fikk meg til å tenke.
Kan arbeidslivet brukes til noe morsomt?
For hva i all verden skal jeg bruke mine kommende år i arbeidslivet til? Jeg tenker at det neppe er meningen at jeg skal sitte og gjøre det jeg nå gjør hos denne arbeidsgiveren. Men jeg har kommet til en alder og et punkt i livet der jeg nok føler
et veldig stort (men ikke tyngende) forsørgeransvar, og dermed må ha en betalende jobb i en eller annen form. Det har muligens noe med 2 (snart 3) herlige unger og en fantastisk kone å gjøre, og mindre med angst for alderdom å gjøre.
Så hva er gøy da? Eller hva bryr jeg meg om?
Jeg er opptatt av helse og miljø, for det er noe som preger hverdagen for mange mennesker, og det er viktige områder for fremtiden og barna våre. Men jeg er også opptatt av Gud. Jeg vil at mitt daglige virke skal gjøre noe som Gud kan nikke annerkjennende til.
Jeg tviler sterkt på at noen som helst betalt jobb som jeg noen gang kommer til å utføre vil være en jobb som Gud synes er kul og vil ha med i evigheten, men at jeg i alle fall har en karakterbyggende jobb, som gir overskudd til å hjelpe andre (ikke bare monetært overskudd) og som er med på å forme fremtiden på en positiv måte ved å forandre hverdagen og folks liv til det bedre, det hadde vært tøft.
Hvordan i all verden gjør man det? Jeg aner ikke.
Alt jeg kan gjøre er å stille til disposisjon en enkel men frisk kropp, et sunt sinn og et godt humør. I sekken har jeg alltid Bibelen, dog kunne jeg vært flinkere til å bruke den. På CVen har jeg mange jobber, men ingen retning.
Jeg kan mye (gjort nesten alt innen IKT, og har en bachelor i Bioingeniør), kan lære mer (linux, programmering, brønngraving), og er blind av troen på at utdannelse ikke er alt.
De siste dagene har jeg tilbrakt mer tid på LinkedIn for å skape meg en profil og forsøke å hekte på et nettverk. Det er interessant, men jeg tror det lett blir litt
facebook for jobbsøkere inntil det slår ann mer i Norge. Jeg gjør nå mitt for å skape interesse rundt LinkedIn, men vi trenger også
arbeidsgivere, gründere og initiativtakere.
Så svaret er nok "ja". Jeg tror arbeidslivet kan brukes til mange morsomme ting, men dessverre har ikke jeg funnet noen enda.
Men jeg gir ikke opp så lett.
tirsdag 29. september 2009
Hva om Jesus kom nå?
En venn av meg postet en link til en t-skjorte med teksten "Jesus is coming, look busy". Det har holdt hjernen min okkupert i snart en hel dag.
For jeg lurer, hvis Jesus kom nå, hva ville du gjort? Hvis du hadde forsøkt å se opptatt ut som t-skjorten oppfordrer til så ville du jo ignorert Ham.
Min spontane tanke var at det er veldig spesielt å ignorere Ham, uansett hva man tror eller ikke tror.
Når Jesus en vakker dag kommer, så tror jeg at alle vil forstå at det er Han, uansett hvordan Han ser ut, hvordan Han kommer og hvordan Han oppfører seg.
Så hva ville vi gjort?
Kona ville sagt hei. Jeg skulle ønske at jeg bare kunne sagt hei. Jeg tror at jeg mest av alt ville bare løpt bort til Han, kastet meg på kne for føttene Hans og grått.
Jeg ville bedt om unnskyldning, for at jeg har gjort alt det dumme jeg har gjort, og for at jeg ikke er bedre enn jeg er.
Men jeg er jo tilgitt og frelst, hvorfor denne martyr-handlingen?
Fordi Jesus har lagt til rette for at jeg skal være så mye mer. Gud har lagt en helt fantastisk plan og tatt hensyn til aboslutt alt i livet mitt. Likevel lever jeg
et verdslig liv der meg og mine nærmeste står mest sentralt. Alt hva jeg hører i menigheten eller på nettet preger meg, men der er langt mellom å høre det og å gjøre det.
Rick Warren snakker mye om at vi skal leve ut troen, og bli levende bevis på Jesus. Jeg vil det. Jeg vil ikke unnskylde meg, men faktum er at jeg ikke er der helt.
En dag håper jeg at jeg får det til. At jeg har ryddet nok i mitt eget liv, så det er god plass til Jesus og til alle de trengende.
Da kanskje jeg også kan si hei når han kommer. Inntil det vil jeg nok gråte og be om unnskyldning.
For jeg lurer, hvis Jesus kom nå, hva ville du gjort? Hvis du hadde forsøkt å se opptatt ut som t-skjorten oppfordrer til så ville du jo ignorert Ham.
Min spontane tanke var at det er veldig spesielt å ignorere Ham, uansett hva man tror eller ikke tror.
Når Jesus en vakker dag kommer, så tror jeg at alle vil forstå at det er Han, uansett hvordan Han ser ut, hvordan Han kommer og hvordan Han oppfører seg.
Så hva ville vi gjort?
Kona ville sagt hei. Jeg skulle ønske at jeg bare kunne sagt hei. Jeg tror at jeg mest av alt ville bare løpt bort til Han, kastet meg på kne for føttene Hans og grått.
Jeg ville bedt om unnskyldning, for at jeg har gjort alt det dumme jeg har gjort, og for at jeg ikke er bedre enn jeg er.
Men jeg er jo tilgitt og frelst, hvorfor denne martyr-handlingen?
Fordi Jesus har lagt til rette for at jeg skal være så mye mer. Gud har lagt en helt fantastisk plan og tatt hensyn til aboslutt alt i livet mitt. Likevel lever jeg
et verdslig liv der meg og mine nærmeste står mest sentralt. Alt hva jeg hører i menigheten eller på nettet preger meg, men der er langt mellom å høre det og å gjøre det.
Rick Warren snakker mye om at vi skal leve ut troen, og bli levende bevis på Jesus. Jeg vil det. Jeg vil ikke unnskylde meg, men faktum er at jeg ikke er der helt.
En dag håper jeg at jeg får det til. At jeg har ryddet nok i mitt eget liv, så det er god plass til Jesus og til alle de trengende.
Da kanskje jeg også kan si hei når han kommer. Inntil det vil jeg nok gråte og be om unnskyldning.
søndag 13. september 2009
Jeg fikk en drøm!
En av de mest fantastiske tingene med å ha en relasjon til Gud er at Han hele tiden søker nye veier for oss å bidra inn til Guds rike. Han har et utrolig repertoar av virkemidler for å kommunisere med oss. En av de kuleste er gjennom drømmer.
Det kan være litt vanskelig for et utrent sinn å skille mellom en drøm som er oppspinn i mitt rare lille hode, og en drøm gitt av Gud for å vise oss noe viktig.
Drømmen jeg hadde i natt er jeg sikker på at kom fra Gud. Faktisk var det min første tanke da jeg våknet. Den var også mye enklere å huske enn drømmer av oppspinn.
Jaha, du vil vite hva jeg drømte også? :)
Jeg drømte rett og slett at jeg samlet folk fra nærområdet for en liten Bibelgruppe. Det er nok mange som tror på Gud, men som ikke tar dette ut i en mer konkret tro. En slags Bibelgruppe kan være starten på noe fantastisk. En mulighet til å snakke litt mer om tro i hverdagen, på betingelser som ikke går på akkord med andre gjøremål.
Tanken er å samle de annenhver uke, og ta utganspunkt i enten tema fra foregående Gudstjenester, Bibelvers fra Nettbibelen eller bare noe de har på hjertet. En god venn av meg har blogget en del om det å starte lokalt for å trekke folk tilbake i Guds rike.
Jeg håper at en andel av disse vil være nye troende også, men de krever selvsagt en prosess der de lærer mer om hva de går til, tar i mot frelsen, kanskje lar seg døpe, og finner seg en plass i en kirke eller menighet. Det er ikke bare bare men med Guds veiledning skal det nok gå veldig bra.
Så da er det bare å lage flyers og kapre mennesker! :)
Det kan være litt vanskelig for et utrent sinn å skille mellom en drøm som er oppspinn i mitt rare lille hode, og en drøm gitt av Gud for å vise oss noe viktig.
Drømmen jeg hadde i natt er jeg sikker på at kom fra Gud. Faktisk var det min første tanke da jeg våknet. Den var også mye enklere å huske enn drømmer av oppspinn.
Jaha, du vil vite hva jeg drømte også? :)
Jeg drømte rett og slett at jeg samlet folk fra nærområdet for en liten Bibelgruppe. Det er nok mange som tror på Gud, men som ikke tar dette ut i en mer konkret tro. En slags Bibelgruppe kan være starten på noe fantastisk. En mulighet til å snakke litt mer om tro i hverdagen, på betingelser som ikke går på akkord med andre gjøremål.
Tanken er å samle de annenhver uke, og ta utganspunkt i enten tema fra foregående Gudstjenester, Bibelvers fra Nettbibelen eller bare noe de har på hjertet. En god venn av meg har blogget en del om det å starte lokalt for å trekke folk tilbake i Guds rike.
Jeg håper at en andel av disse vil være nye troende også, men de krever selvsagt en prosess der de lærer mer om hva de går til, tar i mot frelsen, kanskje lar seg døpe, og finner seg en plass i en kirke eller menighet. Det er ikke bare bare men med Guds veiledning skal det nok gå veldig bra.
Så da er det bare å lage flyers og kapre mennesker! :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)