Tro på fremmed mark

Her borte i USA skjer det utrolige ting!
Jeg er på kurs i stort internasjonalt selskap, og på dette kurset er det kollegaer fra USA, Canada og Danmark. Under en lunsj sitter vi og prater om løst og fast, og så kommer jeg til å nevne at jeg skal til New York på søndag for å gå i kirken.
Plutselig og ut av det blå oppdager jeg at 3 av de 6 andre er aktive kirkegjengere, og etterhvert kommer det frem at også instruktøren er aktiv i kirken sin.
Wow! tenker lille jeg, som for tiden plages litt av at det er for få aktive kirkegjengere.
Men ikke nok med det! Dagen etter spiser jeg lunsj med to av de andre kristne, og vi ber bordbønn sammen! En utrolig syrkende opplevelse.
Wow! tenker lille jeg, og plages litt mindre.
Og i går? Da spiser jeg middag med den 3 kristne, og vi prater masse og godt om det å gå i kirke og ha en tro.

Slik vil jeg ha det i Norge også! Hjemme føler jeg at kirken blir en arena for å treffe andre troende, mens her finner du andre troende over alt. Hjemme er troen i ferd med å bli noe fremmed og skummelt, mens her er det en del av hverdagen.
Troen skal være noe trygt og godt som man kan dele med både nye og gamle venner. Det er da Guds kjærlighet kommer til sin rett.

Vær velsignet og gå med Gud!



Se, en brølende vind kom og blåste vekk alt i sin vei, og jeg krøp bak en sten for å søke ly.
Og stenen ble til en sky, men Herren holdt meg fast og trygg.
Og se, fossende vann kom og skyldte vekk alt i sin vei, og jeg klatret opp i et tre for å søke ly.
Og treet ble til støv, men Herren holdt meg fast og trygg.
Og se, ville dyr kom og rev i stykker alt i sin vei, og jeg krøp opp på en klipppe for å søke ly.
Og klippen ble til sand, men Herren holdt meg fast og trygg.

Nå har jeg ikke lenger noe sted å gjemme meg fra denne verdens farer, men hos Herren er jeg for alltid trygg.

Om motbakker og tro

I det siste har jeg slitt litt med motet. I jakten på mer Jesus har jeg forsøkt å følge noen fora der kristne er aktive.
Og en ting slår meg. Kristne kan kunsten å krangle. Kristne kan kunsten å sparke de som ligger nede. Kristne kan kaste stein.

Kanskje er dette noe av grunnen til at Gud sa til meg at jeg må slutte å bevise Gud eller argumentere hans sak.
For den uinvidde er Bibelen bare en bok, mens for den frelste er den selve livet. Da vil det være umulig å snakke om den med en som ikke er frelst.
Kanskje ikke en gang med en frelst.
Gud sa jeg skulle fokusere på opplevelsen av Han. "Fortell heller om hva du har opplevd sammen med Meg som gjør at du følger Meg til livets ende."

Jeg gjør så gjerne det, og har forsåvidt også gjort det siden jeg ble frelst. Men et tilbakevennende problem er at Gud snakker mye til oss gjennom
Bibelen. (og drømmene våre)
Så jeg føler veldig sterkt at jeg bør lese mer av Bibelen, men samtidig er kunnskapen Bibelen gir til hinder for et liv med Jesus, fordi det gir
kunnskap som lett blir offer for stygge diskusjoner med mye steinkasting.

Så det er lett å miste motet hvis det er sånn det skal være å følge Jesus.

Men jeg lar meg ikke knekke så lett. Eneste jeg må endre på er vel takten jeg vokser i. Jeg må ta det hele litt mer langsomt enn jeg først trodde.
Når jeg nå har passert 30 med et hestehode og føler at livet raser av sted i en grusom fart er det ikke lett å trekke inn årene og si at jeg skal ta tiden til hjelp.
Jeg fortsetter å lese Bibelen. Jeg fortsetter å lytte til pastoren. Jeg fortsetter å omgås andre kristne, men vokter meg litt for diskusjoner.
Min plan (siden jeg ikke vet hva Gud har planlagt enda) er å reise ut i misjon om en 5-10 år. Jeg har mye å lære før den tid, og det viktigste har jeg kanskje lært allerede
nå: Ikke argumenter, bare snakk om erfaringer.

Det var jo bra at forstanderen i menigheten sa at vi skal få flere erfaringer med Jesus. Jeg gleder meg!